Kort om historien

Bergsgård rundt 1950

Grunnlaget for garden oppstod formodentlig 23. januar 1692 da den eneveldige kong Christian V av Danmark og Norge avstod "øfre Wiste" til Margareta Wilders, Friderich Werdelmans etterlatte enke.

Jordveien til Bergsgård ble kjøpt opp av Amund Bergli parsell for parsell fra 1898, og navnet Bergsgård finnes første gang i 1922. Selve garden ble bygget opp av sønnen Ivar Bergli i perioden 1928-32. Sammen med ektefellen Kari bygde han opp en solid fjellgard basert på melkeproduksjon med stølsdrift. Stølsdrifta ble kombinert med drift av stølspensjonat. Når pensjonærene tok over sælet, flyttet vertsfolket ut i låven hvor det var ordnet nattleie. Etter at Ivar døde i 1963 tok sønnen Toralv over garden, men Kari sto for mye av fjøsstellet til hun døde i 1975. Toralv drev garden fram til 1998, da hans nevøNils-Ivar Slåttsveen tok over.

Nils-Ivar hadde stor respekt for sin kloke og arbeidsomme bestemor Kari, og ønsket å drive garden i hennes ånd. I årene 1998 – 2015 investerte han derfor til sammen over 13,5 mill. kr for å sette garden i stand og forbedre næringsgrunnlaget ved å etablere infrastruktur for gardsturisme mv. Nils-Ivar driver egen konsulentvirksomhet med base i Oslo og brukte blant annet Bergsgård til samlinger mv. i tilknytning til denne virksomheten. I 2014 ble garden solgt til hans eldste datter og hennes samboer, men Nils-Ivar beholdt blant annet «hytta» på stølen som kår.

Nils-Ivar og ektefellen kjøpte imidlertid tilbake garden i 2015. Med tanke på å fortsette utviklingen av garden ble det samme høst kjøpt inn 75 søyelam. Videre ble det ervervet ca 12 daa fra naboeiendommen Borgen i Røn, samt 10 daa i tilknytning til stølsjordene ved Rensenn. I tillegg ble det inngått flere avtaler om langtidsleie av jord. Det viste seg imidlertid at det ble for krevende å drive både en omfattende konsulentvirksomhet fra Oslo og en aktiv sauegard med gardsturisme i Vestre Slidre. Eierne var svært opptatt av at arven etter bestemor Kari skulle holdes i hevd, og budeia på nabostølen og hennes ektefelle var de eneste de visste om som kunne og ville ta vare på garden på denne måten. Ellen fikk derfor tilbud om å kjøpe garden, og vi ble raskt enige om en pris godt under takst.